Det dyreste sykefraværet er det som ikke synes

Sykefravær begynner sjelden med en sykmelding.

Det begynner oftere med noe langt mindre synlig: litt mindre overskudd, litt svakere konsentrasjon, litt lavere tempo. Beslutninger krever mer. Samarbeid koster mer. Marginene blir mindre. Kvaliteten holder kanskje en stund, men det skjer med stadig høyere energibruk.

For Tor Levin Hofgaard er dette selve blindsonen i sykefraværsdebatten.

– For virksomheter er det en farlig presisjonsfeil å tro at kostnaden begynner når sykmeldingen skrives, sier han.

Hofgaard er sjefpsykolog og konseptansvarlig for Holdbare medarbeidere i Euro Accident. Han mener arbeidslivet i altfor stor grad er opptatt av fraværet som blir synlig, og i altfor liten grad av kapasiteten som allerede er i ferd med å svekkes.

Det usynlige blir lett nedprioritert

Sykefravær er lett å telle. Fraværstall er synlige. Sykmeldinger er synlige. Diagnoser, vurderinger og dokumentasjon er synlige. Det gir en følelse av kontroll.

Det som ikke synes like godt, er langt vanskeligere å håndtere: uro, søvnsvikt, vedvarende stress, smerter, utmattelse, tap av retning. Det havner lettere i kategorien uklart, privat eller sekundært.

Men for virksomheter er det nettopp her mye av risikoen bygger seg opp, mener Hofgaard.

– For arbeidslivet er dette et spørsmål om økonomi, kvalitet og gjennomføringsevne.

Når kapasiteten faller, rammes ikke bare den enkelte. Team mister fart. Ledere bruker mer tid på reparasjon. Små feil vokser. Prioriteringene blir svakere. Gjennomføringskraften forvitrer, lenge før noe slår ut i statistikken.

– Mye av den reelle kostnaden ligger her, sier han.

Fraværstallene kommer sent

Det er ikke fordi formelle vurderinger og dokumentasjon er uviktige at Hofgaard vil flytte oppmerksomheten bakover i forløpet. Tvert imot. Systemene må være der. Men de kommer sent.

– De sier noe om hvordan vi håndterer fravær når det allerede har oppstått. De sier langt mindre om hva som bygger eller bryter ned arbeidsevne over tid.

Det er her han mener mye av dagens samtale om sykefravær blir for smal. Oppmerksomheten samler seg om fraværet som medisinsk og administrativ kategori. Mye mindre plass vies det som avgjør om et menneske faktisk klarer å stå i arbeid over tid.

Det er en svakhet, fordi arbeidsevne sjelden kan forklares med én ting.

Mer enn helse, mer enn jobb

Helse betyr noe. Arbeidsbelastning betyr noe. Ledelse betyr noe. Livssituasjon, søvn, relasjoner, økonomisk press, mening, rolleforståelse og kontroll i hverdagen betyr også noe.

For Hofgaard er ikke poenget å erstatte én forklaring med en annen. Poenget er at selve problemet blir forvrengt når vi leter etter én hovedårsak.

– Arbeidsevne påvirkes av flere forhold samtidig. Nettopp derfor blir en for snever medisinsk eller administrativ tilnærming utilstrekkelig alene.

I praksis ser han ofte det samme mønsteret: Folk faller sjelden ut av jobb fra én dag til den neste. Arbeidshverdagen blir gradvis mindre oversiktlig, mindre håndterbar og mer energikrevende. Kravene oppleves større enn ressursene. Tempoet kan holdes oppe lenge, men med stadig dårligere marginer.

– Diagnosen beskriver ofte bare en del av situasjonen. Derfor er dette ikke et argument for å medisinalisere livet. Det er et argument for å forstå kapasitet mer presist.

Arbeidsevne påvirkes av flere forhold samtidig

Et lederansvar

Hvis det er sant at mye av tapet oppstår før fraværet blir synlig, får det også konsekvenser for hvordan virksomheter bør lede.

– God virksomhetsstyring begynner ikke med å telle hvem som er ute, men med å forstå hva som tapper funksjon hos dem som fortsatt er inne.

Hofgaard er tydelig på at dette ikke bare er et spørsmål for behandlere, HR eller sykefraværsoppfølging. Det er også et lederansvar.

Det betyr å være oppmerksom på uklare prioriteringer, krav som overstiger handlingsrommet, og lederroller som er så presset at oppfølging av mennesker skjer for sent. Det betyr også å ta på alvor at mennesker over tid kan miste evnen til å fungere godt, uten at det ser dramatisk ut i starten.

– Dette er ikke trivsel ved siden av drift. Det er en del av driftens bærekraft.

For en toppleder, en CFO eller et styre burde dette være interessant lenge før sykefraværet når et kritisk nivå, mener han. For da er kostnaden allerede tatt ut i svakere leveranser.

Tidlig innsats er ikke det samme som rask registrering

Begrepet «tidlig innsats» brukes ofte, men innholdet er ikke alltid like presist. For Hofgaard handler det ikke først og fremst om å registrere tidligere eller følge opp raskere når fraværet først er et faktum.

– Tidlig innsats handler om å gripe inn mens det fortsatt finnes funksjon å bygge videre på.

Det krever en faglig orientering som ikke bare ser etter symptomer som kvalifiserer for fravær, men også etter forhold som over tid svekker funksjon.

– Ikke fordi det er snillere, men fordi det er mer presist hvis målet er varig arbeidsevne.

Jo lenger et kapasitetsfall får utvikle seg, desto dyrere blir det å hente det inn igjen. Derfor mener han også at arbeidslivet må bli bedre til å rette blikket mot det som skjer før fraværet oppstår, ikke bare mot fraværet når det allerede er kommet.

Vi må utvide spørsmålet

Til syvende og sist handler dette om hva slags debatt arbeidslivet vil ha om sykefravær.

– Vi snakker mye om fravær og mindre om funksjon. Vi diskuterer mye det formelle skillet mellom syk og arbeidsfør, men mindre hva som faktisk avgjør om et menneske klarer å stå i jobb over tid.

Det mener Hofgaard er en blind sone. Arbeidslivet er ofte mer opptatt av legitimt fravær enn av det som gradvis bryter ned kapasitet før fraværet oppstår.

– Den kostnaden er reell, selv når den ikke synes i fraværstallene.

Derfor mener han at spørsmålet må utvides. Ikke bort fra medisinske vurderinger, men forbi dem. Ikke bort fra dokumentasjon, men tidligere enn dokumentasjonen. Ikke bare mot fravær, men mot arbeidsevne.

Han oppsummerer det slik:

– For virksomheter handler dette til syvende og sist om evnen til å bevare menneskelig kapasitet over tid. Den største kostnaden oppstår ofte før fraværet blir synlig.