Riktig hjelp
Pandemiåret vi har vært igjennom har tvunget frem video-løsninger også for alle som jobber med å gi terapi. Er det like bra som å snakke med noen ansikt til ansikt? En samlestudie av det som finnes av forskning på dette viser at svaret er ja.
Det å ha terapi på video var noe veldig eksotisk før mars 2020. De som drev med det ble sett på som pionerer og som en liten kuriositet på konferanser. De fleste var av den oppfatning at det ikke var like bra som hjelp ansikt til ansikt. Dessuten var det masse tekniske barrierer de færreste engang ønsket å ta tak i.
Jeg holdt selv en key note på den Europeiske psykologkongressen i Moskva i 2019 der jeg snakket om hvordan psykologprofesjonen sto seg i møte med digitaliseringsrevolusjonen vi allerede da snakket om at hele samfunnet skulle igjennom.
Mitt budskap var at profesjonen feilet i bidraget til å utvikle, utnytte og tilgjengeliggjøre digitale løsninger for å hjelpe folk.
Nå skal det sies at det å snakke med folk på video ikke er det samme som digitalisering. Det å sette strøm på det vi allerede driver med kan kalles evolusjon. Det er ingen revolusjon. Likevel traff korona oss alle med ganske sterk digital kraft i mars 2020. Og i dag – ett år etter – tilbyr nærmest alle psykologer online hjelp.
Selvsagt er det klienter som opplever det vanskelig å bruke video. Selv hadde jeg klienter i starten av korona-pandemien som ikke ønsket å starte opp eller ønsket å vente med videre timer til de kunne møte fysisk. Noen har komplekse utfordringer som best håndteres i et fysisk møte. Det finnes også mange som ikke har det tekniske utstyret som skal til. Andre igjen føler seg ikke bekvemme med å bruke det. Dette gjør at vi selvsagt også må kunne tilby noe mer enn video. Samtidig er det min, og mange av mine kollegers erfaring at flertallet av klientene våre er veldig fornøyde med videobehandling.
Samlestudien som ble publisert i februar 2021 i Clinical psychology review bekrefter disse erfaringene. Som alltid tas det forbehold om at det finnes lite studier gjort, og det trengs mer forskning. Likevel konkluderer de med at video ikke reduserer effekten av terapien. Tidligere har studier også vist at de som mottar terapi på denne måten opplever det som et godt alternativ, og at relasjonen mellom behandler og klient oppleves like sterk som den gjør i de fysiske møtene.
I tillegg er videobehandling mer fleksibelt og tilpasset folks hverdag. Man trenger ikke reise fra jobb, skole eller hjemmefra og sparer mye tid. Dette bidrar til en lavere terskel for mange for å søke hjelp og skaper bedre rammer for regelmessig oppfølging. Dette vet vi gir et beder utgangspunkt for gode behandlingsresultater.
For de som skal ha hjelp (og deres arbeidsgivere) er dette svært godte nyheter. Nå er de ikke lenger avhengig av å reise langt og eller ha en psykolog i nabolaget for å få god hjelp. Vet du om en god psykolog i Alta og du bor i Oslo så kan du få hjelp av denne psykologen. Fra sofakroken hjemme. For psykologene åpner det seg en mulighet for å utvide hvem de tilbyr tjenester til. Uten de geografiske begrensningene er hele Norge en arena, og man kan få en mye bredere gruppe klienter enn man ellers kunne fra sitt kontor i Stavanger vest.
For oss som jobber med forsikring er det verdt å reflektere over hvordan dette påvirker det tilbudet vi gir til våre kunder og hvordan vi snakker om det vi tilbyr.
Alle forsikringsselskaper som har psykolog som del av sitt tilbud burde vektlegge at video-psykolog er det primære tilbudet for de fleste. Ettersom behandlingsforsikring normalt kjøpes av arbeidsgiver til de ansatte bør dette være en ønsket utvikling. Inkluderer man reisetid til en psykolog på dagtid vil en arbeidsgiver spare mange tapte arbeidstimer i året ved at psykologtimen kan tas pr. video.
Vi som jobber med forsikring bør derfor fremsnakke denne måten å gi tilgang til psykologer på mest mulig. Når det finnes forskning som viser at video er vel så effektivt som ansikt til ansikt behandling så bør dette likestilles.
Her har også psykologprofesjonen en viktig rolle. Jeg er redd for at når vi kommer til slutten av pandemien vil det store flertallet av psykologer pakker ned videoutstyret for godt og priser seg lykkelige over at de igjen kan ha klienter bare på kontoret.
Det bør klientene og vi som ellers kjøper deres tjenester ikke akseptere. Videobehandling er bare første skritt på en helt nødvendig omstilling av psykologprofesjonens måte å tilby sin kompetanse til samfunnet på. I tillegg til dette bør psykologene ta en tydeligere rolle i utviklingen av alt annet av teknologiske hjelpemidler som kan bidra til at folk kan oppleve mer meningsfulle liv.