Kunsten å bry seg om seg selv

Hamsterhjulet

Det tok ikke lang tid etter at nedstengning og koronatiltak var avsluttet før mange igjen var i hamsterhjulet. De fleste jeg snakker med som sjefpsykolog i Euro Accident er stresset. De har nok en gang et liv preget av oppmerksomhet som må smøres tynt utover en krevende jobb, familie som skal ivaretas, unger som skal delta på masse aktiviteter, venner de skal treffe og andre sosiale aktiviteter. I tillegg skal de trene, dra på aktivitetsferier, og dyrke sine hobbyer.

På toppen av dette har 2022 gitt oss økt rente, dyrere strøm, drivstoff og mat, en krig og klimakrise som slår til med drepende hetebølger i Europa. Det går knapt en dag uten overskrifter som «Nå blir det verre», «Det kan bli atomkrig», toppet med statsministeren som uttaler «Winter is coming», med referanse til en av de mest blodige TV-serier vi har sett. Selv de mest hardføre kan få bekymringsrynker i pannen nå. For de som har for vane å bekymre seg er det fullstendig overload for lengst.

Vi har alle ulike måter å mestre stress eller ubehag på. De vanligste jeg møter når folk trenger hjelp er de som har flykter inn i konstant distraksjon, mat, jobb, trening, alkohol, eller en kombinasjon av disse. Hvis jeg spør om de kan sitte stille i en stol i fem minutter uten å gjøre noe som helst, eller slå av ørepluggene de konstant har i øret og bare sitte å se ut av vinduet på bussen, kan de se helt uforstående på meg. Det er så mye de «må», «bør» eller «skal bare». Det er en endeløs strøm.

Alltid på

Dette forsterkes også av et samfunn preget av en alltid-på kultur, der det å ha full liste hver dag, alltid svare «det er mye nå», og løpe stadig fortere ses på som spesielt høyverdig. Har du ikke jobbet minst 10 timer, vært på SATS og levert og hentet ungene på to aktiviteter før du har en fest med venninnene med mat fra bunnen av, er du ikke helt innafor i vår «insta-kultur». I hvert fall er det mange som føler det slik.

Jeg ser også ofte mange som preges av en tanke om at enhver «feil» de gjør; at de ikke gjorde alt perfekt på jobb, privat eller sosialt, er nærmest en katastrofe. De har et tidsperspektiv på tilværelsens som om enhver ting de gjør kan være fatalt for karrieren, om de personlig er verdifulle eller om de aksepteres av andre.

Typisk for mange med et slikt kort tidsperspektiv er at de har mistet kontakten med hvorfor de gjør det det gjør. Hva er det de egentlig vil? Overbygningen, meningen, det som gjør det mulig å se en rød tråd i alt har blitt borte i jaget etter det kortsiktige.

Dette er riggen for dårlig livskvalitet og helse.

Selvsagt kan det i perioder være hektisk i livet. Selvfølgelig er det også verdig og edelt å være lidenskapelig opptatt av mennesker og saker du bryr deg om. Det er ikke heller noe galt i å være her og nå. Ofte oppfordrer jeg folk nettopp til det.

Som psykolog er jeg likevel opptatt av hvordan vi selv bidrar til et liv der livskvaliteten spinner nedover. Der eksistensiell frykt for klimaendringer, politisk uro, økonomisk belastning i kombinasjon med kravet til det perfekte, møter mestringsstiler vi har med oss som virker mer destruktivt enn konstruktivt. Der vi aldri egentlig er til stede her og nå, men alltid bekymrer oss bakover, forover og for det som skjer akkurat nå.

Ingen quick fix

Det er på ingen måte lett å endre sin måte å møte stress og ubehag på. Det er ikke bare å «tenke positivt», slenge ut «carpe diem», be folk skjerpe seg eller si «det ordner seg».

Måten vi møter vanskeligheter på henger for de fleste igjen som nærmest et instinkt fra opplevelser vi har hatt tidligere i livet. Dette trenger ikke å ha vært traumatiske opplevelser, men det har ofte vært opplevelser der våre behov ikke har blitt møtt, sett og ivaretatt. Det er mønstre vi har med oss, som var hensiktsmessige den gang, men som i dag kan forstyrrer oss i møte med verden.

Når jeg treffer folk som har endt opp i en nedadgående livskvalitetsspiral blir mange overrasket når jeg introduserer ideen om at de har et valg. Når jeg spør hva de unngår ved å fyllet livet sitt med så mye de «må». Når jeg spør hvilken funksjon den lange to-do listen har i livet, ut over å «få ting unna på jobb».

Skal man finne svaret på dette krever det mot og vilje til å jobbe med seg selv. Det er ikke heller jeg som psykolog som er den viktigste i denne endringsreisen. Det er deg selv. Det hjelper lite å komme til meg en time i hvis du i de 167 øvrige timene i uken tar pause. Jeg er en guide, ikke en magiker.

Noen veier å gå

I møte med folk som vil guides til et annet sted enn der de er nå i livet er det selvsagt mange veier å gå. Noen ser jeg likevel oftere enn andre. Det er de som trenger å justere forventningene til seg selv, de som trenger å prioritere det som er viktigst for seg, de som trenger å zoome ut for å finne svaret på hvorfor de gjør det de gjør, og de som trenger å sette grenser.

Målet med å jobbe seg inn i disse temaene er at du skal komme ut av det med en større grad av forståelse for meningen i egen tilværelse. Du skal tydeligere kjenne egne verdier, egne mål, og la det de gjør hver dag – av små og store ting - i større grad preges av dette. Du skal tette gapet mellom det du innerst inne sier du vil, og det du gjør hver dag. Både det å finne ut hva du vil og analysere hva du gjør og hvorfor, krever tid og rom for refleksjon.

Gir du deg denne tiden og skaper du deg dette rommet (selv eller ved hjelp av noen) vil du i større grad være motstandsdyktig mot hverdagens stress og samfunnets press. Du kan se de lange linjene i livet tydeligere og guides av dem.

Det er samtidig slik at dette ikke er en engangsøvelse. Det å ha balansen i livet, og være holdbar over tid er en kontinuerlig prosess. Man vil aldri kunne unngå alle situasjoner der man opplever at gapet mellom det man sier man vil og det man gjør blir større. Noen ganger er det noe man faktisk bar «må», og «bør». Derfor er det nettopp en balanse som er viktig, og det å kunne balansere bedre man må øve på.

Lag et veikart

I hverdagen preget av jag på jobb og privat, og med bekymringer for økonomi, verdenssituasjonen og menneskehetens overlevelse er det viktig å ha en hverdagsguide til å hjelpe deg navigere og komme deg tilbake på veien man ønsker å gå på.

For å sikre dette oppfordrer jeg alle jeg guider til å skrive ned de refleksjonene de gjør seg om mening, verdier og mål. Også det å ha en daglig øvelse der man skriver ned det man verdsatte den dagen kan være nyttig.

Hensikten er å ta dette frem når det blåser som verst i livet, når jobben er ekstra stressende, eller når du opplever at ting bare flyter uten retning. Dette blir da som et kart tilbake dit du ønsker å være for å unngå å gå deg vill, og for å hente tilbake balansen i livet. Det kan også fungere som et springbrett til ytterligere refleksjon over hva man vil, og bidra til at man denne gang våger å ta enda et steg i retning av balanse og holdbarhet.

Tor Levin Hofgaard
sjefpsykolog og psykologspesialist