Økonomi på helsen løs

Tryggheten forvitrer

Vi går en tøff vinter i møte, sier statsministeren til avisen VG. Han er bekymret for folks økonomi nå som kulden sniker seg på. Bakteppet er dystert for mange. En vanlig barnefamilie har i dag omtrent 3,4 millioner i lån. I løpet av året har de fått en ekstraregning på 60 000 bare i økte renteutgifter. I tillegg kommer økte strøm- drivstoff- og matutgifter. Prisstigningen vil ligge på et tosifret beløp i løpet av året tror ekspertene. Lønningene har bare økt med 3,8 prosent.

Dette har medført at hver tiende nordmann nå ikke klarer å få pengene til å strekke til for å kjøpe mat og annet nødvendig forbruk. Tolv prosent misligholder sine låneforpliktelser. Fra før har vi sett tall som viser at 54 % av de som har tatt opp ordinære boliglån, og 73 % av de som i har tatt ut rammelån, har latt disse pengene gå helt eller delvis til forbruk. Nesten 1/3 av den norske befolkningen har rentebærende usikret kreditt gjennom kredittkort (28 %), forbrukslån (13 %) eller kontoovertrekk (2 %).

På helsen løs

At alt dette påvirker helsen til folk er ikke overraskende. Det kan starte med dårlig søvn på grunn av bekymringer. Lite søvn gir generelt dårligere livskvalitet. Holdbarheten vår reduserer. Vi tåler mindre av hverdagens jag og stress. Vi bekymrer oss mer, og er søvnige på dagtid. Vi spenner oss, får muskelsmerter og vondter flere steder i kroppen. Vi får kortere lunte, og trekker oss tilbake fra det sosiale. Vi kommer hjem slitne. Uten overskudd til å finne på så mye meningsfylt. Det meste kjennes som et slit. Vi begynner å unngå å sjekke postkassen eller åpne regningene. Veien til en spiral nedover i dårlig livskvalitet, nedstemthet og psykiske- og fysiske plager er kort. Vi føler en sykmelding komme nærmere og nærmere.

60–70 prosent av de som søker om gjeldsordning i Norge, har betalingsproblemer som en følge av psykisk eller fysisk sykdom, eller en kombinasjon av begge.

Økonomisk terapi

Mange vil etter hvert føle et behov for noen å snakke med når de får det som dette. Det er samtidig lite man få ut av det som skjer på psykologkontoret dersom man sitter og tenker på at man ikke har råd til mat eller helt nødvendige klær til barna.

Dessverre er det de færreste psykologer som kartlegger økonomi når de møter en ny klient. Hadde de gjort det ville de sannsynligvis raskt kommet frem til at mange har behov for noe helt annet enn terapi mot grubletanker eller opplæring i søvnteknikker. Det de trenger er økonomisk rådgiving.

Økonomisk rådgiving i kombinasjon med psykologhjelp har vist seg å være svært så kostnadseffektivt når det er testet ut. Beregninger gjort at britiske forskere viser at å kombinere terapi med økonomisk rådgivning, ville gitt Storbritannia en innsparing på 108 millioner pund (1,259 millarder NOK), for depresjon alene 61 millioner pund (711 millioner NOK).

Koster det mer enn det smaker?

Noen vil kanskje innvende at slik personlig rådgiving til alle som får hjelp er kostbart. Men også dette har man regnet på. Beregninger av kostnadseffektiviteten av å samlokalisere økonomiske rådgivere med en medisinsk allmennpraksis lik fastlegen i Norge, viste at ett pund investert ga en total samfunnsmessig gevinst på 2,6 pund. Når man la inn at risikoen for psykisk helseproblem er tre ganger høyere blant folk med usikret eller uhåndterlig gjeld enn blant folk uten slik gjeld, ble gevinsten hele 4,41 pund per investerte pund. En fortjeneste på mer enn 400 %.

En ny tverrfaglighet

Med utgangspunkt i disse tallene burde det være en selvfølge at økonomisk rådgiving ble del av et tverrfaglig helsetilbud. Slik er det imidlertid ikke. NAV sin rådgivning er ikke lett tilgjengelig, og i bankene er det fortsatt vanskelig å få reelle gode nøytrale råd om personlig økonomi. Psykologene som møter folk med psykiske utfordringer vet lite om hvordan gjeld skal reforhandles og har ikke rammebetingelsene for å gjøre noe med det om de kunne det.

Det er imidlertid mulig å tenke annerledes. I det tverrfaglige teamet jeg leder har vi etablert et tett samarbeid med en økonom. Når vi avdekker økonomiske problemer under kartleggingen vil han kunne bistå som ett av tiltakene vi setter inn. For noen er det da behov for en times tid med rydding og realitetsorientering. For andre trengs det omfattende innsats for å reetablere noe som helst av økonomisk ryggrad. Er det mye å ta tak i kan vi velge å avvente å starte opp f.eks. psykologbehandling. Samtidig kan vi også velge å kombinere rådgivingen med andre tiltak i et skreddersydd opplegg for den enkelte.

Vi setter inn denne innsatsen fordi vi vet det lønner seg for alle parter; for den som sliter, for hans familie, for hans arbeidsgiver, for samfunnet og for oss som helseleverandør med forsikring betalt av arbeidsgivere som finansiering.

Med en mulig fortjeneste på opptil 400% på innsatsen burde fler enn oss se at dette er en en svært god investering.

Tor Levin Hofgaard
sjefpsykolog og psykologspesialist