Ufør i Norge – hvorfor det?

Veien ned i kaninhullet

Psykiske helseutfordringer og muskelplager kommer snikende. De starter i det små, utvikler seg og begynner å gnage på livskvaliteten, lenge før de slår ut i plager som gjør deg ute av stand til å jobbe. I starten begynner man ofte å sove dårlig, eller det verker litt her og der. Der man før sto opp og følte seg uthvilt, er nå morgenene og tiden frem til lunsj nærmest et ork. Man merker at man er mer trøtt, glemmer ting, gjør feil, føler seg sliten. Man er mer irritabel, litt mer kynisk i forhold til jobben, trekker seg unna sosiale ting på jobb og privat. Noen kjenner en gryende kvalme på søndag kveld, med tanke på en ny arbeidsuke.

I denne tilstanden er det få som tenker over at de allerede er på vei inn i noe som kan føre til langtidssykmelding og uførhet. For noen er dette også bare en fase som går over. De får nye oppgaver, forstår dem, håndterer jobb eller privatlivet bedre, og klarer å skape mening i hverdagen. Noen kjenner på denne følelsen, og skjønner de må gjøre noe med livet for å ikke fortsette ned kaninhullet. For mange er ikke dette en mulighet de ser, eller har.

De fleste som har det slik som dette fortsetter bare der de er. Etter hvert tar de ut egenmeldingsdager, de går til legen og blir sykmeldt litt, så litt mer. De får kanskje noe sovemedisin for å sovne bedre, men de våkner og tenker på jobb eller andre ting som bekymrer stadig oftere. Prestasjonene på jobb går ned. De spiser mindre sundt, de trener mindre, er mindre sosiale. Drikker mer. Sover enda dårligere.

«Pause, takk»

«Jeg trenger en pause», sier de til fastlegen. Han ser så vidt opp, og taster på datamaskinen. Etter fem minutter går de ut av kontoret med 100% sykmelding, og en resept på mer sovemedisin.

Fire uker etter er de fortsatt 100% sykmeldt. De synes det er mer enn nok å komme seg på Kiwi, gå tur med hunden, og å lage middag. Hvordan i alle dager skal de kunne klare å jobbe igjen, tenker de. Stress, trafikk, møter, press, kollegaer som er ubehagelige, sjefer som maser, alt styret med å finne seg en plass å sitte hver morgen, støyen i kontorlandskapet. Nei – det går bare ikke.

Legen taster igjen på datamaskinen. Den utvidete legeerklæringen sier de ikke kan jobbe fordi de er «trøtt og slapp». «Tilpasning er vanskelig, og du trenger tid», står det. De får en henvisning til noen utredninger. De blir satt på venteliste.

På dette tidspunktet nærmer mange seg en viktig grense. Tallene fra NAV viser at noen uker til, og sannsynligheten for retur til jobb reduseres kraftig. Mange blir sykmeldt i påvente av utredning og eventuell spesialistbehandling. De kan vente i ukesvis, noen i måneder. Passerer de tre måneder sykmeldt 100% er faren veldig stor for at de aldri kommer tilbake. Mange venter fortsatt når denne grensen passeres.

Veien ut av hullet?

Det er verdt å gjenta at 80% av alle som blir uføre i Norge har i en eller annen grad gått den veien jeg her har beskrevet. De har ikke blitt akutt syke. De er ikke i en ulykke som gjør at de faller ut av jobb. De har ikke våknet en morgen og følt seg plutselig utmattet, deprimerte og fulle an angst. De får plager som starter i det små, og etter hvert spinner ut av kontroll.

Vi kunne ha stanset denne utviklingen mot langtidssykmelding og uførhet for nesten alle sammen. Beskrivelsen ovenfor bugner av stopp punkter og steder der man burde ha satt inn en innsats for å stanse utviklingen.

Skulle vi gjort det måtte vi imidlertid ha hjulpet folk som hadde det slik til å forstå de tidlige varselsignalene, og gitt dem hjelp som gjorde dem bedre i stand til å ta grep i sitt eget liv. Det de ikke trenger er en diagnose. Det de ikke trenger er sovemedisin, og 100% sykmelding. Det de ikke trenger er en annen sykelønnsordning.

De trenger at noe snakker med dem om hvordan de forstår hvorfor de har det som de har det, og hva de har gjort for å håndtere det. Om det de gjorde funket eller ikke. De trenger å reflektere over egne verdier. Om de er deres egne, eller om det er mamma, pappa, partneren, eller vennene sine. Om det er «sånn alle andre gjør». Noen trenger å oppdage gapet mellom det de sier til seg selv de vil, og det de gjør. De trenger hjelp til å skjønne at de stå i verdens største spagat, der de multitasker, svarer på jobb-epost, henter på AKS, arrangerer dugnad i bakgården, baker kake til fotballen, arrangerer venninnekveld, tar en master på siden av jobben, lager middag fra bunn, og poster alt på TikTok.

Funker det?

Det er kanskje noen av dere som leser dette som tenker «hva er dette for slags psykobabbel». Det kan jeg forstå at dere tenker. For dette er en helt annen «medisin» enn den som forskrives de fleste steder i samfunnet.

Det fine er at vi vet at denne metoden funker. Vi har forsøkt den på langtidssykmeldte og på de som egentlig bare har meldt at de har litt vondt i skulderen. Over 90% av de vi har hjulpet på denne måten kommer tilbake i jobb. Ingen av disse hadde fått en diagnose av oss. Alle fikk en oppfølging som var fokusert på refleksjon over seg selv. Alt var skreddersøm, tilpasset den enkeltes behov.

Dette krever at man plasserer høy kompetanse i front for å ha gode samtaler. Disse samtalene skal både starter en refleksjon, og gjøre det mulig å skreddersy et behandlingsopplegg for de som trenger det.

Dette høres kanskje kostbart ut, men det er veldig mye dyrere at disse menneskene spinner rundt i spiralen ovenfor, og ender opp som uføre, slik de gjør i dag. Høy kompetanse i front, samtaler som virkelig skaper refleksjon og bevegelse hos folk, og skreddersøm i eventuell behandling, må man se som en investering for samfunnet.

Den store pengesekken

I dette ligger antageligvis den største utfordringen for enhver arbeidsminister eller helseminister som vil nå målet om å redusere uførheten kraftig. Dagens helse og sosialbudsjetter ses ikke på som «ett budsjett». Det er stykket opp og delt. I helsetjenestene er det budsjettposter helt ned på avdelingsnivå som legger føringer på ressursbruken. Ingen ser helheten, og da blir penger brukt i et budsjett bare en utgift, fordi man ikke kan se gevinsten som kommer på lang sikt.

Det trengs et perspektivskifte for å få folk til å returnere til jobb. Det er ofte ikke å finne ut hva som feiler folk, og gi dem enda en operasjon eller behandling som vil virke. Det mange trenger er hjelp til å reflektere over seg selv, hjelp til å reetablere mening, hjelp til innsikt, og til å slippe tak i en fortid og gå fremover.

Vi har klart å gjøre denne måten å jobbe på til en svært lønnsom forretning. Jeg er overbevist om at samfunnet kunne gjort det samme.

Tor Levin Hofgaard
sjefpsykolog og psykologspesialist